- Foreldre vil at barna skal bli som dem

21. november 2013 10:33

39 0

Forholdet mellom arv, miljø, oppvekst og identitet er både motsetningsfylt og vanskelig for mange. Hvordan takler vi forskjellighet, og hvordan kan vi best leve med motsetninger innad i familien? For å utforske dette komplekse temaet intervjuet den prisbelønnede, amerikanske journalisten og forfatteren Andrew Solomon (50) over 300 familier over en periode på ti år. Resultatet er blitt koloss av en bok på nærmere 1000 sider. Han vever sammen kunnskap om psykologi, medisin, politikk og samfunnsvitenskap.

Barna som skildres her, er epler som har falt langt fra stammen. De har falt et helt annet sted – noen et par frukthager lenger bort, andre på den andre siden av kloden.

«I den grad barna våre likner oss, er de våre største beundrere. I den grad de er annerledes enn oss, kan de være våre mest infame baktalere». Solomon mener vi helt fra første stund lokker våre barn til å bli imitasjoner av oss selv, og at vi som foreldre lengter etter det som kanskje er livets mest dypfølte kompliment: Det at barna velger å leve etter våre verdisystemer. Selv om mange av oss er stolte over at vi selv er annerledes enn våre foreldre, blir vi fryktelig triste over hvor forskjellige våre barn er fra oss.

Solomon tematiserer annerledeshet og hvordan både samfunnet og enkeltmennesker forholder seg til «de andre». Å rette på samfunnets sosiale fordommer er en vanskelig linedans. Mange opplever stigmatisering. Forholdet mellom sykdom, funksjonshemning, lidelse og identitet er sammensatt,

Barna han skriver om har autisme, Downs syndrom, er døve, blinde, schizofrene, multifunksjonshemmede, homofile, lesbiske eller transkjønnede. Likevel lærer utallige familier seg å tolerere, akseptere og glede seg over barn som ikke er slik foreldrene egentlig hadde tenkt seg.

«Det å være blind og det å være homofil er forskjellige ting, men det å ha en personlighet som andre oppfatter som uønsket, er samme sak», mener Solomon.

I dag, onsdag, er han i Oslo og gjester Litteraturhuset, hvor han blir intervjuet av psykiater og forfatter Finn Skårderud.

Skårderud har selv befattet seg mye med temaet identitetsdannelse, blant annet i boken Andre reiser, hvor han skriver om identitet og hvordan vi speiler oss i andre og i våre barn. Speilet har endret vår måte å se på oss selv. Speilet er en identitetsmaskin. Det gjør oss følsomme, og det er en kilde til selvrefleksjon, skriver Skårderud.

Solomons interesse for dyptgående forskjeller mellom foreldre og barn vokste frem som et behov da han ville se nærmere på hvor hans egen sorg og savn stammet fra.

«Selv om jeg gjerne skulle skyldt på mine foreldre, har jeg etterhvert kommet frem til at mye av min smerte ble påført meg av verden rundt meg, men litt hentet jeg også i meg selv», skriver han.

Ettersom identitet overføres fra den ene generasjon til den neste, vil de fleste barn ha noen karaktertrekk til felles med foreldrene, og dette kalles vertikal identitet. Egenskaper og verdier blir ført videre fra foreldre til barn på tvers av generasjoner, ikke bare gjennom DNA- strenger, men gjennom felles kulturelle normer. Etnisitet er for eksempel en vertikal identitet.

Det samme er språk, nasjonalitet (bortsett fra for immigranter). Nærsynthet og blondhet regnes også som vertikal identitet, som stammer fra foreldrene.

Men det skjer også ofte at et medfødt eller tilegnet trekk eller egenskap slett ikke stammer fra foreldrene. Identitet man har tilegnet seg fra jevnaldrende eller likesinnede kalles horisontal identitet. Horisontale identiteter kan gjenspeile vikende (recessive) gener, tilfeldige mutasjoner, prenatal påvirkning eller verdisyn og preferanser som barn ikke deler med opphavet. Homofili er en horisontal identitet. De fleste homofile barn har heterofile foreldre. Fysisk funksjonshemning er også ofte en horisontal identitet. De samme gjelder døvhet.

«Homofile vokser som regel opp innenfor horisonten til heterofile foreldre som mener det ville vært bedre for barna deres om de hadde vært heterofile, og som i noen tilfeller piner dem med et press om å tilpasse seg normen. Disse homofile oppdager ofte en egen identitet I tenårene og senere, og de føler da en enorm lettelse», skriver Solomon.

«Da jeg først skjønte hvor mye jeg hadde til felles med hørselshemmede, ble jeg forbløffet, men nå begynte jeg også å identifisere meg med kortvokste. Jeg begynte å lure på hvem andre som bare ventet på å få bli med i den glade bande».

Han beskriver en gjennomgripende ny innsikt: Fra å føle seg ensom og som del av en liten minoritet til å ha selskap av enormt mange.

Det å være en del av en gruppe ser gjennomgående ut til å gi mening, og det er en enorm forsoning å hente når man kommer hverandre nærmere gjennom felles kamp, mener han.

Selvaksept er en del av idealet, men uten aksept innenfor familien og i samfunnet ellers kan ikke selvaksept veie opp for den nådeløse urettferdigheten mange utsettes for, mener Solomon.

Under arbeidet med boken hadde han som mål å forstå seg selv bedre, men endte opp med også å forstå sine foreldre.

Professor Svenn Torgersen ved psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo nyanserer Solomons fremstilling når det gjelder foreldres aksept av barnas annerledeshet og deres ønsker om at barna skal bli som opphavet.

- Min erfaring er ikke at det er så vanskelig å akseptere ulikhet. Noen ganger kan det være verre å akseptere at barna har ens egne «dårlige» egenskaper, sier Torgersen.

Han mener imidlertid at det ikke bare er en myte at foreldre gjerne vil at barna skal bli som dem.

- Det varierer med hvordan foreldrene er. Noen leter etter likhet, andre er ikke opptatt av det. Det har vel noe å gjøre med hvor selvopptatte folk er. Men noen liker absolutt ofte å påpeke likheter.

Torgersen mener barnas annerledeshet kan være vanskelig å tolerere for foreldre som har en personlighet som er slik at de har vanskelig for å tolerere alt som er forskjellig fra dem selv. Og vi ser mange varianter mellom ytterpunktene. - Foreldre som ikke aksepterer barna, vil ofte heller ikke akseptere seg selv.

- Det viktigste er at de har et genetisk grunnlag for å danne en fast identitet. Ikke minst sammenhengen mellom ulike genetiske tilbøyeligheter er viktig. Så kommer hvor mye deres egenskaper som matcher omgivelsene, bosted, skole, arbeidsliv og et mylder av andre ting. Men viktigst er hvordan de selv er fra grunnen av.

- Livet består av opp- og nedturer for de fleste. Med en robust selvfølelse takler man nedturene bedre. Men hvordan bygge opp en god selvfølelse?

- De som har et genetisk grunnlag for en god selvfølelse, får det. I tillegg vil selvsagt livets variasjoner spille inn. Og igjen, andre egenskaper influert av gener er viktig, for eksempel intelligens, utseende, en vinnende personlighet osv.

- Hva er det som i størst grad former oss – det evige spørsmål om forholdet mellom arv og miljø? Hva har størst betydning?

- Det kommer an på hva man ser etter. I tillegg til arv vil forhold i svangerskapet, ved fødsel og mer eller mindre tilfeldige somatiske hendelser spille inn. Også psykososiale hendelser bidrar. Men de bidra mer til hvordan vi handler enn hvordan vi er, mener Torgersen.

Andrew Solomon siterer dramatikeren Doug Wright: «Det er familien som påfører de dypeste sårene, men den legger også de ømmeste plastrene på sårene».

- Det tror jeg er veldig riktig. Familien bestemmer delvis hvor gode eller onde minner vi har fra barndommen. Men noen har nedarvede egenskaper som gjør at de suger negative hendelser til seg som en svamp, og de sitter. Andre er like ensidig på de positive erfaringer. Noen har en teflonpersonlighet. Og noen husker ikke noe fra barndommen, sier professor Svenn Torgersen.

Kilde: aftenbladet.no

Til kategori siden

Loading...