Omsider poesi, men feil bok

21. november 2013 08:43

47 0

Omsider poesi, men feil bok

Dag Solstad var ikke akkurat noen favoritt til Brageprisen for beste skjønnlitterære voksenbok, men det var neimen ikke Ruth Lillegraven heller.

Av de tre nominerte diktsamlingene er det Orgelsjøen av Øyvind Rimbereid som har vakt størst begeistring i kritikerstanden. Så mange andre er det vel ikke som har lest alle kandidatene.

Det er en storslagen bok som blåser liv i et mektig og merkelig instrument, og samtidig skriver det inn i politiske og religiøse strømninger fra antikken og frem til i dag.

Også vinnerboken Urd har sterke kvaliteter. Ruth Lillegraven forteller historien til to kvinner, der den første – Cecilie (født 1975) – er oppkalt etter den andre – Seselja Hansdotter (1897-1975).

Diktene om Seselja er holdt i en fragmentarisk stil der de mest dramatiske hendelser blir komprimert ned til finstemte bilder. Dette er nydelige minnedikt og en hyllest til et kvinneliv som fra utsiden kan virke stusslig og strevsomt (Seselja har pukkelrygg, er ugift, barnløs og hardtarbeidende syerske), men som Lillegraven evner å se skjønnheten i.

Mens den historiske distansen gir Urd et poetisk løft, faller kvaliteten når Lillegraven rapporterer fra samtiden. Trivialitetene tar overhånd i skildringen av Cecilie og hennes tilstand som vordende mor. Diktene eser ut og får – banalt nok – form av en høygravid mage.

Plutselig ligner boken en tidstypisk samtidslitteratur full av tekstmeldinger, TV-serier, fysiske plager og happy meal fra McDonalds. Poenget kan være å demonstrere nettopp hvor selvopptatt og nærsynt mye av samtidslitteraturen er, men Lillegraven blir sittende fast i den samme trenden.

Når Brageprisen for en gangs skyld skulle gå til en diktsamling, virker det rett og slett ganske tilfeldig at det ble Urd.

Så har da også Brageprisen et famlende forhold til poesien; daværende jury klarte ikke engang å fange opp det som er blitt stående som den viktigste diktsamlingen i nyere norsk litteratur, Solaris korrigert (2004) av Øyvind Rimbereid.

Kun to ganger tidligere i Brages drøyt tjue år lange historie er hovedprisen (skjønnlitteratur for voksne) gått til en diktsamling, nemlig Trask av Inger Elisabeth Hansen og Område aldri fastlagt av Sigmund Mjelve.

Brageprisen er ikke alene om en denne ensidige prosainteressen. Statistikken er enda verre for den tradisjonsrike Kritikerprisen, som deles ut av folk man kanskje skulle tro fulgte lite grann med på lyrikken.

I løpet av de siste førti årene har Kritikerprisen kun gått til to diktsamlinger (Meditasjoner over Georges de la Tour av Paal-Helge Haugen og Solaris korrigert av Rimbereid.)

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg som medlem av laget har gått inn for en diktsamling, men de får aldri nok stemmer.

Naturligvis skyldes det ikke bare ignoranse. Poesien er blitt grundig marginalisert de siste førti årene, delvis grunnet en introvert stil.

I dag er det nesten sprøtt å se hvilken stolt rad av diktere som fikk Kritikerprisen i perioden 1950-1972, som Olav H. Hauge, Gunvor Hofmo, Hans Børli, Stein Mehren, Tor Jonsson, Paal Brekke og Astrid Hjertenæs Andersen. Faktisk gikk prisen oftere til poesi enn prosa på den tiden.

Diktet lever selv om diktsamlingen er død. Det er slike fraser man trøster seg med blant interesserte.

Men ingenting er opp- og avgjort, se bare til Danmark. I løpet av høsten har den unge debutanten Yahya Hassan plutselig skapt en enorm interesse for poesi, og boken hans er solgt i nærmere 40.000 eksemplarer. Det er et unntakstilfelle som like gjerne kunne inntruffet her som der.

Kilde: aftenposten.no

Til kategori siden

Loading...